Lykken dukker opp

Det er rart hvordan det noen ganger kjennes ut som noen trekker i trådene uten din viten. Dette er den beste forklaringa jeg kan gi.

Man blir invitert på en cafe man egentlig ikke hadde lyst til å gå på den dagen. Men for å holde et løfte,så gjør man det. Dette valget har jeg aldri angret på!!

Jeg møtte deg,min kjære. Verken du eller jeg var overbevist om at man kunne finne følelser igjen. Finne noen og stole på. Men der var du.. Du oppførte deg som den “bølla” du er og jeg måtte snakke til deg flere ganger. Vi holdt kontakten også privat. Og nå,nå er du min.

Mange har gitt tydelige signaler om at de ikke liker at vi har funnet hverandre og vi har fått en del tilsnakk. Men så lenge vi har hverandre og våre ekte venner,så er ikke dette noe problem. Men jeg smiler ennå godt over dama på bensinstasjonen.

Hva vi har gjort som får folk til å reagere så sterkt? Det er en tydelig forskjell i alder på oss. Ingen reagerer hvis han er eldst,men når han er yngst… Da er det mange som rynker på nesa. Du er 21 og jeg er 36. Men vi koser oss sammen og vi bryr oss ikke om alder. Du sier det så greit. “Så lenge vi er lykkelige og kjærligheten er der,spiller ikke alder noen rolle”

Men jeg må jo le også da. Du er jo nesten min rake motsetning på mange plan. Du er hiphopper,jeg elsker heavy. Du sagger og jeg drar buksa di opp mens jeg flirer. Du elsker fantasy (spill,bøker,filmer osv) Jeg heller mere i ekte krim og slikt. Men det er det plass til. Du har din største kritiker i meg. Du får sannheta om du vil eller ikke hvis jeg mener du er på tur. Jeg ser din kjærlighet til musikken din. Jeg kan sitte i mange timer og bare høre på at du finner tekster. Du er knapt til å snakke med,men det er helt greit. Jeg vet jeg får kontakt hvis jeg må. Gleden i øynene dine når du skal i studio og spille inn en tekst du har ferdig,eller jobbe med en beat som du har fått på hjernen. Jeg er så stolt av deg,min kjære. Under her ligger linken til noe av musikken din.

http://www.nrk.no/urort/Artist/BigFantasy12/default.aspx

Du har også verdens vakreste datter. Lille Alexandra som i skrivende stund er 7 mnd. Gleder meg til å følge henne fremover.

 

 

 

1 år etter

Nå er det evigheter siden sist jeg fikk skrivd noe her. Mye har skjedd kan jeg love.

Årsdagen for pappa sin død kom og gikk. Jeg gråt en del,men var stolt over at vi alle har klart oss bra. Overraskende godt faktisk. Mamma er nå i sin nye bolig og trives der. Men det var sårt og rydde ut fra gamlehuset. Sårt og se masse gamle minner fra hele min barndom forsvinne på dynga. Noe fikk jeg tatt vare på,som bilder og slike ting. Men siden huset nå er tømt,ble liksom en del av pappa borte. Det lukta ennå pappa i huset,men nå…. Nå er det borte også. Savner deg sårt i hverdagen,pappa. Savner rådene dine og stemmen din når verden ikke er like grei. Men minnene holder meg oppe. Trenger jeg råd,trenger jeg bare og tenke på deg. Tenke “hva ville pappa svart meg nå” Dette har reddet meg flere ganger. Du er borte,men langt fra glemt.

Min sykdom

Så lenge jeg kan huske,har jeg slitt på skolen og ellers i livet. Alle har ment at det var fordi jeg ikke gadd å følge med på skolen og at jeg var lat. Den beste forklaringa fikk jeg av fastlegen min for 5 år siden. Han mente jeg var hypokonder… For å få bevist dette,ble jeg sendt til utredning. Det var for meg noen tøffe mnd mens dette stod på. Masse tester jeg ikke kunne fatte poenget av. Alt fra puslebiter jeg skulle sette på plass med bind for øynene. Enkelt tenker du sikkert nå. Med kun en hånd skulle jeg finne formen på biten og finne ut hvor den skulle ligge. Samme med tallrekker som jeg skulle gjentta etter lagen. For ikke å snakke om alle arkene jeg skulle fylle ut. “Tror du noen sender beskjeder til deg via tv?” ” Tror du noen er ute etter deg” osv. Alle spørsmålene hadde 3-4 svarmuligheter. Trenger jeg å si at dette tok tid? Men til slutt var jeg da ferdig. Svarene ville bli analysert og legen ville få brev om resultatet.

Det varte og rakk før svarene kom. Fikk time hos legen og han var noe overrasket over svaret fra utredninga. Det viste seg at jeg hadde noe som heter ADD.

http://en.wikipedia.org/wiki/ADD

Dette forklarte jo brått så mye. Alt fra hvorfor jeg ikke klarte skolen,til hvorfor selv de enkleste ting ble så vanskelig. Mange biter falt på plass den dagen. De hadde i samme slengen funnet ut at jeg slet med angst og depresjoner. Det siste overrasket meg ikke mest kan man si. Alle som kjenner meg godt vet dette. Men det var så godt å endelig ha noe å sette fingeren på. Noe konkret.

Livet med disse lidelsene er ikke bare enkelt. Men nå våger jeg i allefall å sitte på bussen uten å være vettskremt. Eller sitte på verandaen uten å frykte at den over skal falle i hodet mitt. Eller bare noe så enkelt som å dusje mens jeg er alene hjemme. Angst er et helvete om man ikke får hjelp. Den tar over livet ditt og sperrer deg inne i ditt eget hjem. Alt kan bli skummelt. Butikken,transport,hente og levere i barnehagen. Men med god hjelp av verdens beste kjæreste,verdens beste unger og medisiner har livet fått en ny mening uten konstant frykt.

ADD ja… Hva skal man si.. Husker jeg hva jeg skal si tro? Hvor la jeg lommeboka mi? Hvor er nøklene? Og hvor i svarte verden er ungene nå da?? Ja sånn er det faktisk. Hukommelsen og konsentrasjonen er en enorm sil hos meg. Du leser og du hører. 30 min senere kan det være vekk. Gjøre mere enn 2 ting på en gang? Glem det. Gå i butikken med kun muntlig beskjed om å huske brød,skinke,melk og middag… Glem det. Husker jeg 2 av tingene så skal jeg være lykkelig. Har du noen gang hatt skikkelig jernteppe i en samtale eller på skolen/jobben? Prøv å gå med det hele døgnet,hele livet.

ADD og AD/HD er nesten identiske lidelser. Men oss med ADD har ikke hyper delen. Tenk deg en hageslange. Du skrur på vannet på fullt. Vannet spruter ut med full kraft. Sånn er hjernen hos de med AD/HD. Så tråkker du på den samme slangen med det samme trykket. Vannet avtar kraftig!! Slik er livet med ADD og AD/HD. AD/HD gir alt for mye info på en gang. Det er fri flyt for å si det slik. Oss med ADD har ikke denne åpne slangen. Vi hører,men vi klarer ikke å ta inn infoen som faktisk blir gitt. Litt svak strøm kan man vel si. Jeg går på Ritalin for å få åpnet slangen mere. Det hjelper til en hvis grad,men det skal ikke så mye til før det blir helt kork i toppen min hehe.

Så hvis du synes jeg skriver rotete,så er slangen nesten tett oppi der.

Et liv er over

Onsdag 30.sept 09 ringte tlf sent på kvelden. Det var mamma kunne jeg se på tlf min. Vi hadde en avtale om å ikke ringe hverandre etter kl 22 hvis det ikke var noe viktig som ikke kunne vente. Jeg svarte og regnet med at det var pappa som ringte for å fortelle at mamma nok en gang var hentet med ambulanse. Men den gang ei. Det var mamma i andre enden. Hun fortalte at pappa var henta med bil. Han hadde stått på kjøkkenet og laget seg noe kveldsmat når han plutselig bannet og sa han fikk sterke smerter i nedre del av magen. Han gikk og la seg. Etter kort tid sprang han ut på badet mens han brølte i smerte. Mamma slet med å få kontakt med han der inne. Til slutt ringte hun etter ambulanse. De kom raskt og tok han med. Det siste han sa på vei ut døra,var “jeg ringer deg senere når alt er i orden”

Jeg tok med meg tlf på badet. Hadde en ekkel følelse i magen. Husker jeg titta i speilet mens tårene kom. Snakka med meg selv om at det var for tidlig for pappa å bli borte fra oss. Kom i seng og tlf ringte igjen. Mamma hadde fått tlf fra sykehuset ang pappa. De hadde funnet ut at han hadde blødninger et sted i magen. Og at det hastet med å få han operert.

1 time senere ringte tlf min igjen. Mamma sa de ordene jeg ikke ville høre. Pappa var borte. Jeg husker at jeg la på tlf og knakk sammen. Minsten lå i senga sammen med oss og ble selvfølgelig redd når mamma gråt så kraftig. Fikk fortalt at moffa var død og at det var derfor jeg gråt. Barn har en helt herlig måte å takle slike ting på så lenge de får klar beskjed. Lille gullet mitt som nettopp hadde blitt 3 år,viste hva som egentlig bor i hodet hans. “Moffa under gresset sammen med oldemor i Molde? Da er han ikke alene mamma” Hva skal man si? Gutten hadde jo rett.

Jeg gråt i flere timer. Eneste som stod å hodet mitt,var å få tak i onkelen min på Rena. Men det er litt mye å be om kl 02.15 på natta.

Dagen etter,1 okt 09,måtte vi ta den vanskelige turen opp på Aker for å hente tingene til pappa. Det var vel det værste med alt. Det å komme opp der og hente en pose med klær,tlf,briller og sko. Det var alt som var igjen etter et liv.. Jeg gråt flere liter. Jeg hadde laget meg min egen mening om hva som hadde skjedd med pappa og jeg hadde delt tankene både med mamma og med min kjære. Når vi endelig fikk snakke med noen,så viste det seg at jeg hadde rett. Hovedpulsåren i magen hans hadde sprukket. Nesten røket tvers av. De hadde ikke klart å redde han selv om dette hadde skjedd på sykehuset. Mannen gikk på blodfortynnende for å hindre hjertefeil. Dette ble også hans bane.

Fra pappa fikk smertene og til han var død,gikk det ca 2 1/2 time.

Jeg tenker på deg og savner det vanvittig mye,pappan min. Takk for de siste 15 årene!! De vil jeg for all tid bære med meg. Hvil i fred nå og nyt en verden uten smerter og slit.

Til vi sees igjen.

Hei der ute

Marit heter jeg. 35 år ung og stolt mamma til 3 flotte gutter.
Denne bloggen kommer til å handle om disse flotte guttene og om livet ellers. Alt fra livet som mor,tapet av min far og min sykdom. Hvorfor er det sikkert mange som tenker. Kanskje fordi noen burde våge å snakke om ting som gjør vondt. Alt er ikke bare sol og skyfri himmel i livet. Det handler om å takle alt som kommer min vei. Ikke alt er like enkelt,men jeg gjør et ærlig forsøk.

Noe av det som holder meg oppe,er min hobby. Scrapping. Dette har blitt en flott måte å komme seg gjennom dager som er både bra og helt jæv….

Så heng med dere som orker. Her kommer jeg hehe